USA tour

Ikke alt har vært like enkelt her borte, og alt for mye av det skyldes skooooole! Store beslutninger har blitt tatt, og resultatet er at jeg ikke lenger er elev i Sculpture. Nå der i mot er slankekuren er faktum og dette løser ut sånn ca 9 timer i uka med skolefag… Sånt skjer, men nå er det gjort og jeg kan endelig (nesten) begynne å leve igjen – skal først bare ta igjen tapt tid for andre fag først! Phh…

Oppi alt dette kaoset har jeg også fått konstatert at kameraet som jeg kjøpte til bruk i B&W photography ikke er i veldig god forfatning… Faktisk så dårlig er det at lukkeren ikke fungerer på de fleste innstillingene, noe som gir halve bilder hvis en er riktig heldig! Så nå har jeg lånte fjær som jeg så vidt tør å ta med meg på tur. Enden på denne visa er at jeg har blitt innviet i eBay, noe som er lite populært for gullkortet i lommeboka…! Jeg fikk riktig nok meg et tilsvarende kamera for $10 + frakt, men videre var jo denne type auksjon så spennende at jeg fortsatte litt videre. Dette resulterte i en teleskoplinse i 150 dollars klassen… aotsh! Jeje… Investere i kamerautstyr skulle jeg jo likevel, men…

Oktober har vært en utfluktsrik måned. En kjølig, men klar lørdag måned sto vi opp før hanen gol for å ta turen opp til Mount Rainiere. Fjellet ruver høyt og jeg har finfin utsikt til snøtoppen fra cellerommet mitt her i south hall. For å være mer konkret strutter isberget på omkring 4000 meter over havet! Det er også verd å nevne at det er et vulkansk fjell, dog den er ikke aktiv. De venter visstnok på når det skal kollapse ytterligere, for steinmassen er visst ganske skjør. …Så tidlig opp å stå, inni minibuss med 11 andre morgentrøtte tryner og ut på tur… Etter omkring 1 ½ times kjøring oppdager flokken at vi kanskje har kjørt litt for langt. Så da er det bare å ta retretten ett lite stykke tilbake sånn at vi finner avstikkeren vi egentlig skal inn på. Vi finner den sånn ca 20 minutter etter at vi snudde… jadda! Turens mål er og ”leke” arkeologer, noe som ikke er ekstremt artig. Vi er først nede i et skogholt hvor vi virrer rundt blant grantrær, sypressbusker og blåbærlyng (alt av naturlig flora…), hvor vi også ble vist restene av fjellveien som ble brukt for å nå over fjellkjeden som splitter nordvestkysten fra resten av landet frem til rundt 1900. Området som vi befinner oss i er et tidligere jaktområde for urbefolkningen, og det siste forsøket på jakt ble avslørt og tvangsavbrutt i 1917.

Vi drar lenger oppover i dalen, og vi nærmer oss snøtoppen mer og mer. Vi skal riktignok ikke ut og vasse i snømassene. Faktisk er vi ikke en gang egentlig ved foten av fjellet, men mer på massene som fjellet kastet av seg da det kollapset omkring noen 1000 år siden… I det som jeg vil kalle en noe karrig jord skal vi lete etter avskallede biter fra redskap som urbefolkningen brukte til jakt. Små flintsteinbiter i flere farger og fasonger ligger strødd ut over et bestemt område og vi får utdelt oransje flagg for og ”markere funnene våre”. Jeg fant en eneste en!!!

Det mest attraktive med turen var heller godene vi fikk i form av: utsikten, fjell lufta, sola, klart høstvær med skarp luft og delige varme klær!!! Alt dette var definitivt verd turen!!! Snakk om å treffe spikeren på hue i et område som alt for ofte er dekket av tåke eller regnskyer… B-) we like!!!

Helga etter var det ny tur! Hold fast i svingene… Portland, Oregon er en by som byr på verden, med amerikansk firkantnettverk av gatestruktur, chinatown med egen eksotisk hage og hyggelige gater med preg av Europa. Jeg følte meg nesten hjemme! I tillegg har staten bestemt at de skal leve på luft og kjærlighet, noe som passet studentlommeboka mi perfekt… Skatt på varer finnes ikke her, så alt du kjøper er den prisen som står på produktet! Ikke veldig kjedelig akkurat… Vi ble sluppet av på et kjøpesenter, og trikken ned til down town gikk rett utenfor døra. Da vi var trøtte på handlegata tok vi like gjerne trikken til nye omgivelser. Bibær’n hadde på forhånd fortalt om en bokbutikk noe utenom det vanlige. Powel’s bookstore er en frittstående butikk (ikke en del av en kjede) som visstnok skal ha ett godt utvalg av nye og brukte bøker. Vi er flere som er nysgjerrige på hva dette kan være for noe, så vi vandrer hele gjengen gjennom gatene for å nå frem til herligheten. Vi kommer oss inn og blir rett og slett lamslåtte. Hvor skal man begynne? Sjappa består av fire etasjer med omkring 10 forskjellige avdelinger. Alle er kodemerket for at kjøperen skal ha mulighet til å late som man kan finne frem! Jeg leser meg frem til hvilke avdelinger som kan være av interesse, og vandrer ut i jungelen av bokhyller. Kunstavdelingen ligger selvfølgelig i 4 etg., mens håndarbeid og hage ligger ett sted mellom 2. og 3. etg. Gudene vet??? For å finne frem tror jeg at jeg måtte spørre om lag fem ganger for og nå frem til de ulike avdelingene. Da jeg skulle betale, endte jeg med å måtte spørre om hvordan man kom seg ut fra kaoset! Likevel… fy flaten som det var verd turen inn!!! Jeg klarte dog å beherske meg noe, og kom ut fra sjappa med 3 bøker i en pose! *stolt!!!*

Vi var i Portland fra fredag til lørdag, og jeg skulle ønske jeg kunne ha mer tid nede i down town enn det vi fikk tid til. Plaster på såret var likevel første møte med Portland og Oregon – IKEA!!!! Vi bodde like ved, og vi parkerte forran svensken for å finne lunch i nabolaget… Det resulterte selvfølgelig i et alltids så lite raid i godtekiosken på utsiden av hovedlokalet. Gjett hvem som fikk svenskesjokolade, gule lisser, salte lakrisfisker, ballerina kjeks med nugattisjokolade – og kanelbolle??? Nammmmm…!

Halloween har også vært. Siden dette er en veldig stor greie her borte, måtte vi jo også finne på noe ugang! Jentene var på pumpkin carving mens jeg hadde kveldstime før festhelga, og kostymer ble innkjøpt. Lørdag ble vi invitert på fest av noen i malingsklassen, noe som var en hyggelig overraskelse! Ikke hver dag en kan si at man skal på amerikansk fest… Lørdag kom finstasen på, Ragna som Hippie med afroparykk, Britt som Cleopatra og jeg som militærdama. Vi var hjemme en gang ute i de små timer, etter at politiet kræsja festen (som de alltid gjør for å jakte på ”underage´sa”). Søndag bar det med gule skolebusser inn til Seattle for å se PLU´s herrebasketball lag spille mot Seattle University. Motstanderene spiller til vanlig i 1. divisjon, mens ”favoritten” spiller til vanlig i 4. divisjon… Alle heia på ”the lutes”, mens vi norske heia på Norge! (en av gutta på laget er nordmann...!) Som forventa tapte PLU med glans, men moro var det lell!

Fredag 24. ble ting snudd litt opp ned for meg, selv om de store forandringene uteble. Å bli 25 er bare ett tall i rekka, men likevel en slags milepæl – på mange måter. Dagen ble tilbrakt stille og rolig, litt skraling med dem hjemmefra, lunch på campus litt maling på salen og middag hjemme om kvelden. E n bitteliten tur på bula ble det faktisk også! Lørdag var imidertid den store dagen, med temafest på bula. Flower Power og 70 talls fest var poppis og vi hadde det gøy helt til det stengte. Videre tok vi turen tilbake til skolen, hvor vi fortsatte festen… Ikke det aller smarteste vi kunne finne på, noe som resulterte i en bitteliten oppvask noen dager seinere… jaja… *kremt*

På skolen er enkelte dager er mer intense enn andre… skjønner ikke hvorfor! Med totalt 17 credits er dagene ganske fulle. HiO anbefaler oss studenter å ha mellom 12 og 15 credits, jeg tar ett fulltidsstudie som vanlige amerikanere normalt sett har… De må imidlertid ofte jobbe ved siden av for å ha noe og leve av, så alt med modifikasjoner. Enkelte av lærerne syntes jeg hadde litt for mange kunstfag, da alle fagene anbefaler at eleven skal jobbe mellom 9-12 timer i uka med faget utenom klasseromstiden. Totalt har jeg 20,5 timer med fag, og med ekstra innsats utenom er jeg oppe i over 55 timer pr uke… i tillegg har jeg korps som opptar noen få timer i uka. Jadda! Skal si jeg er glad jeg ikke jobber i tillegg…

Tirsdager og torsdager er programmet ganske fullstappa, og tirsdag som var ble spesielt krevende – men utrolig spennende og morsom. Første økt på T og T er Skulptur. Oppmøte kl 08:00 er ingen spøk, og det første vi gjorde denne tirsdagen var å forberede en ny aluminiumssmelting prosess, hvor blant annet min figur var inkludert. Vi har på forhånd skåret ut og formet figurer i isopor som nå skal bli til metall. Vi bruker silikatsand, hvor gjenstanden begraves i en stor bøtte – som igjen er nedgravd i en sandkasse. Aluminium varmes opp til et flytende format ved hjelp av en slags fyrebrønn. Når den er i riktig konsistens holder aluminiumen ???? *C og er rødglødende! Her er det bare å holde tunga rett i munn, ikke få panikk og ta ting pent og rolig… Phu! Prosessen for å få metallet opp i formene er ved å bruke en spesialformet hellestang med ring i midten hvor ”kjelen” plasseres oppi. Så har man to personer som styrer denne pinnen ved å løfte og bevege seg manuelt rundt på det lille området og fysisk helle ned i hellekoppene! Den ene enden av stanga er ”dødenden”, dvs man er med og løfter og styrer, men står bare stille når metallet helles. ”Live enden” er den som gjør det samme som dødenden, men har styringen for selve helledelen av metallet – den som har kontrollen over prosessen! Denne tirsdagen var jeg med på ”gulvet” som ”dødenden”!!!! Prosessen gikk greit for seg, selv om det til tider både var veldig varmt og noe tungt. Varmen er i hovedsak fra utstyret som må være på, og noe fra metallet om man skulle være uheldig å stå litt for nære ett lite øyeblikk. Tyngden er mest fra ventingen med å helle ned i formene. På grunn av isoporen som skal fordufte fra formen, blir det ved noen av hellingene en del røyk som definitivt ikke er bra å puste inn. Derfor står man kun i ro, holder pusten og venter ut røyken som snart forsvinner. På grunn av all konsentreinga om å gjøre alt rett til rett tid kan dette sammenliknes med å spille en 45 minutters konsert! Du er helt død etterpå!!!

Neste økt på T og T er foto. Den starter kl 13:45, så lunch må inntas før den tid. I tillegg har jeg omkring én time som jeg kan bruke til skolearbeid (noe det aldri er mangel på). Da er det gjerne malesalen eller keramikkrommet som roper. Effektiviteten er det viktig å ta med seg, ellers blir det trøbbel. Foto varer til halv 4, og da er det rett hjem til middag og middagslur. Det siste er fullstendig nødvendig for å overleve de tre siste klokketimene på keramikksalen som foregår fra 6-9 om kvelden. Ofte inngår den siste timen noe sukker for å klare og holde ut og i mål før kvelden definitivt er over…

Det er lørdag igjen og rastløsheten begynner å ta overhånd. Det er ikke så alt for mye å finne på her på campus, i og med at området ligger i ingenmannsland. Derfor leide vi bil og duret av gårde mot friheten. 4 jenter på tur over til øya Vacon. Bilen ble kjørt over på båten, som frakter oss de omkring 15 minuttene det tar over til øya. Vi durer først inn til et knøttlite tettsted hvor vi snakker litt med noen lokale om hvor vi burde dra, før vi kjører videre til hovedtettstedet på øya. Her kjører vi rett inn i en liten hovedgate med mange hyggelige butikker og restauranter. Vi setter fra oss bilen og går inn for litt lunch på et artig spisested. Etterpå bruker vi om lag 2 ½ time på å dure inn og ut av de rare butikkene. Jeg finner ut underveis at dette faktisk minner meg litt om Son, for innholdet i butikkene er overveldende og veldig interessant. Vi finner også en stoffbutikk som også selger strikkeutstyr, og jeg er offisielt på rett plass! Snakk om å gå amok…

Videre kjører vi litt rundt på øya for å se om vi kan finne en strand. Ragna vil så gjerne ta seg en dukkert. Det hele ender med at vi kjører oss vill i et nett av veier og kraftig skogsvekst. En vei likner på den forrige osv. Vi finner tilslutt veien ut og setter kursen mot kaia igjen. Tilbake på fastland kjører vi ned til Tacoma og spiser sushi på en bedre restaurant. Jeg har nå for første gang smak ål, noe som i grunn frister til gjentakelse… Kvelden avsluttes i området rundt campus i en gjenforening fra forrige helg – vel og merke uten trøbbel denne gangen!

I dag, 22. september er det nøyaktig 3 mnd til vi er tilbake i moderlandet! Kjempe rart!!! Tida her kommer til å gå kjempe fort, og vi er allerede godt i gang med det meste her på skolen. Siden skolestart har jeg byttet ut grafisk design med black and white foto. Jeg har også skaffa meg totale 17 credits, dvs maks antall poeng jeg har lov til å ta før man blir beregnet som ”superstudent”, hvor det siste poenget er ”bandclass”. Så til dere der hjemme, jeg har begynt å spille igjen! Det nesten mest morsomme med det er at jeg har fått låne et baritone horn, hvor jeg holder instrumentet som en diger tuba (sjalstykket er motsatt vei av hva jeg er vant til) og at selve sjalstykket er vridd/bøyd fra meg… Lyden i det er helt greit, så jeg håper jeg kan klare å bli venner med den. Vi har én opptreden med korpset, 1. desember, hvor vi har igjen 7 ganger på å øve inn et repertoar. Blir spennende og se om vi får beholde det ene norske stykket som dirigenten har plukket ut, Bataljonsmarsj?!

På skolen generelt er det noe som skjer hele tiden. Jeg har endelig skjønt systemet her, og jeg er litt spent på hvordan jeg skal hamle opp med det. Med mine systemkunnskaper håper jeg at det skal gå greit, men man vet jo aldri! Å forklare systemet er egentlig ganske enkelt! Jeg har 4 kunstfag, hvor vi har hver/annenhver uke nye oppgaver med frister i hvert fag. Flere av fristene er ikke endelige, dvs at vi skal være ferdige så langt vi kan, og etter kritikk (konstruktiv) fra lærer og medelever så jobber man videre med produktet for å gjøre det så bra som mulig. Dette vil da ende med at man har ørten forskjellige prosjekter på en gang som vi må hamle opp med og ferdigstille før jul, hvor eksamensoppgava består i å sette sammen en portifolie med produkter fra skolesemesteret som sluttprodukt. Denne måten å gjøre semesteret på er faktisk mye mer likt det å jobbe som kunstner enn jeg noen gang har tenkt på! Jeg mener at dette skal gå veldig greit, men dette er en veldig annerledes måte å jobbe på.

Det er verd å nevne at jeg har fått meg noen nye navn siden jeg starta, og det er i hovedsak lærerne som sliter med uttalen! (tankevekker til meg selv, husk å få navn riktig!) Til nå heter jeg fortsatt Lin hos fotolæreren, og Spencer i både Skulptur og Keramikk har frem til forrige uke kaldt meg for Leann. Han har nå ”retta” fraværslista si for å huske hvordan han skal uttale navnet mitt, hvor han har skrevet Leeneh for å klare og si det riktig! De gjør alle sammen sine forsøk på å huske hva jeg heter, og det er jo i grunn veldig hyggelig…

Til lørdag har vi snekra sammen en fest, siden jeg fyller år på fredag. Vi har snakka med eieren av den ”lokale bula”, og vi har fått vårt eget hjørne som vi har reservert for kvelden! Facebook er et viktig ledd i å få folk med på moroa, og mange av de skandinaviske har allerede slengt seg på! Jeg flirer litt av meg selv i det jeg inviterer amerikanske folk jeg bare så vidt har møtt tidligere, men jeg tenker at dette må jo være en genial måte å bli kjent med nye klassekammerater på! Jeg har valgt tema for kvelden, og jeg håper og tror at så mange som mulig dukker opp i artige ”Flower Power”- kostymer!!!!

Jeg får nå se å komme meg ut i det som kan bli en solfylt dag, og få gjort litt skolearbeid. Været her kan fort endre seg, så her er det bare å ta de mulighetene man har!

Endelig er dagen her, vi starter offisielt på skolen! Oppmøte til Sculpture 2 blir en noe stygg affære da vi må sitte pent og pyntelig på skolebenken kl 08:00… HUFF! Vi drar oss opp av senga og av sted. Etter nøyaktig 30 min med forelesning – introduksjon til kurset, så tar vi beina fatt for å være med på convocation. Her blir det nye skoleåret innviet med musikk, taler og heder til studenter som har fått spesielle stipender fra skolen. Før vi kom oss inn i salen, vandret vi fra red square hvor bjelle klang 3 ganger, gjennom æresgang, en oppstilling av hele fakultetet, før vi faktisk kom inn i salen. For en flau opplevelse! Litt moro er det jo lell, da dette er første og siste gang vi noen sinne kommer til å oppleve akkurat dette. Draktene som fakultetet hadde på seg var i alle farger, og enkelte så ut som om de var tatt ut av Harry Potter filmene eller liknende!

Før den offisielle åpningen av skolen har vi internasjonale studenter vasa rundt på campus i tid og utide. Søndag 29.8 flytta vi inn i vår nye bolig, 4 rom med kjøkken + oppholdsrom. Alle vegger er kritt hvite, så vi har hver vår måte å ordne oss på! Jeg for min del trodde neste at jeg flytta inn på en fengselscelle, bare uten gitter for vinduet. Noe som virkelig var vidunderlig, var å ha eget rom igjen! Det er noe man virkelig setter pris på etter nesten en mnd på rom med andre – helt opp til 10 av gangen… Å flytte ut av kofferten var også ganske behagelig i grunn. Slippe alt surret med ”opp i kofferten for å hente klær, og lukke igjen”… … ”opp i kofferten igjen for å hente de glemte sokkene”… …”opp i kofferten på nytt for å finne …” Du skjønner tegninga? Snakk om luksus å kunne dra ut skuffen, og så vips! Der var alle tingene uten å måtte begynne å grave mot bunnen eller rote rundt i poser.

Vi fant ganske tidlig ut at vi faktisk er ganske mange norske og ikke minst nordiske studenter her på campus. Allerede mandag telte vi rundt 20 nordmenn, og dagen etter kom det ytterligere 4. I tillegg har man alle studentene som allerede studerer her på heltid. Om mandagen var vi på handletur for å skaffe oss det mest nødvendige, inkludert sengetøy (hvilket ikke finnes på rommet) så vanen med 10 personer så passe bra stappfull ut på turen hjem. Jeg for min del var i grunn veldig fornøyd, for jeg hadde skaffa meg alt det nødvendigste + litt til! (kjekt med handleliste når du kun har 45 min på deg til og saumfarte Target). Noen av gutta bare sosa rundt uten mål og mening – jeg vet ikke helt hvor mye fornuftig de fikk ut av den turen… Om kvelden så vi film arrangert av den internasjonal komiteen. Tirsdag var det ”bli kjent” dag, hvor vi dura rundt på hele campus området for sånn at vi skulle bli litt bedre kjent før skoleåret setter i gang for fult. Om kvelden bowla vi og sto i. Vi møtte også vår amerikanske romkamerat denne ettermiddagen, og hun slang seg med på bowlingen. Onsdag tok vi turen ned til Tacoma sentrum, hvor vi ble ledsaga av kjentfolk. Oppdagelsen over at sentrum ikke var store greia og at alle butikkene har rømt fra stedet, var noe skuffende. Kjekt å vite – kjøpesenter er tingen om man vil tusle rundt og se litt. Bussforbindelsene i området er greie, uten at det er alt for mye å skryte av. Du kommer deg dit du vil, dog med gooooood tid i bagasjen.

Torsdag ble en litt rotete dag, hvor ting ender i ingenting. Alle internasjonale studenter var invitert til skandinavisk senter ved skolen, hvor det ble servert lunch til taler og velkomster. Noen bilder ble tatt og vi var på arrangementet for førsteårs studentene og deres foreldre. Presidenten for skolen holdt en veldig bra tale, hvor han blant annet menneskeliggjorde seg selv så til de grader! Fredag morgen skal vi på ny handletur i fellesskap, men dette går i vasken på grunn av dårlig logistikk. Enden på visa er at de som har behov for å handle mer, tar bussen dit de vil! (Ja! Vi har fortsatt ting som mangler for å bo 4 mnd i US) Enkel og grei måte å bli kjent med lokaltransporten… Vi tar turen til Target, og soser rundt mellom hyllene i to gode timer!

Fredag kveld er vi bedt bort på grillfest hos noen norske som bor utenfor campus. Vi dresser oss opp til årets (antagelig) siste sommerfest, og legger ut på kveldsvift. Ut over kvelden blir det ”beerpong” spilling, et superAM spill som inkluderer blant annet pingpongball og plastglass med vann, satt i ”billiard” trekant. Jeg har enda ikke spilt dette spillet, men det ble bemerket at dette var morsomt!
Lørdag er det tid for utflukt. Vi har fått tilbud om å være med på ulike aktiviteter, men har aldri klart å melde oss på noe som helst. Dette resulterer i vår egen lille utflukt. Vi tar bussen ned mot Tacoma sentrum og forsetter videre ut av byen igjen. Vi kjører nesten i en time med bussen før vi går av for transfer til en annen buss. Til nå har vi betalt den nette summen av $ 1,75. Videre oppdager vi at bussen videre ikke går før om 45 min, så vi tar beina fatt og skaffer oss lunch mens vi venter. Vel tilbake på holdeplassen oppdager vi at vi har bomma på tida, og må vente en ny hel time om vi skal komme oss dit vi i utgangspunktet hadde planlagt. Vi velger i stedet å ta bussen tilbake til sentrum for å gå på museum i stedet. Fordi bussbilletten har 1 overgangs eller retur innen 4 timer, og med tanke på returen helt hjem, ble transportkostnadene for hele turen $ 3,50 – ikke verst, hva?

Om kvelden samler vi 8 stk frøkner i fellesrommet i kjelleren for litt film. Så vis som jeg er, har jeg fremmet en god porsjon klissefilm som hovedattraksjon for kvelden – og jentene biter på. Etter mange kvalitetsminutter med gloing på skjermen resulterer dette i 8 jenter som sitter i hver sitt hjørne av sofaene og griner! For et syn det måtte ha vært…! Søndag blir brukt til lite fornuftige ting, men noen dager må jo være sånne også…

Fasiliteter på campus som det også er verd å nevne er GRATIS treningsstudio og svømmehall!!! Gjett om det skal bli tatt flittig i bruk i høst..! best å få timeplanen fastsatt sånn at skolesemesteret virkelig kan komme i gang.

Dagens sitat
Jeg står og venter på å få prøverom, og ser meg litt rundt mens jeg står stille. Tre medarbeidere kommer inn i prøveromsavdelingen mens de snakker sammen. De holder på å henge på plass klær som folk har prøvd, men som de ikke vil kjøpe. Den ene jenta har et plagg hun ikke finner ut av hvor skal hen, og spør sin mannlige kollega: ” Do you know where this one is?”. Den mannlige kollegaen ser på henne og sier: ” Boy. They’re hanging over there!”. (han bruker boy som mannlig kompisuttrykk) Det herlige svaret han får igjen fra jenta er: ”Don’t you Boy me!”. Måten hun sier det på kunne like gjerne vært ”Girl, don’t you boy me!”. Fantastisk!!!

Las Vegas
Vi lander i Las Vegas om kvelden etter en nesten 6 timer lang flytur fra østkysten. Det eneste vi gjør før senga kaller, er middag – servert på Hooters… (damene hadde heldig vis ikke korte topper og shorts i restaurantavdelingen). Dagen derpå, dvs. onsdag, tok vi drosje tilbake til flyplassen igjen (turen tok kun 10 min) for å hente ”kjærra” vi skal låne for de neste 7 dagene. Vi er enda spent på om vi får lånt oss en GPS, eller om vi må finne på noe annet lurt for å komme oss gjennom turen (det er ingen av oss om har videre lyst til å være kartleser, verken i Las Vegas eller fremtidige destinasjoner på den amerikanske vestkysten…). Saken blir raskt løst, vi skaffer oss en oppgradert bil og durer i vei i vårt nye automatstyrte leketøy! Britt er førstemann inn i bilen, og dermed også fører for dagen. Vi har ingen direkte planer, men ender opp på ”the strip” som er LV’s hovedgate. Vi rører litt med GPSen, men finner frem til et kasino som også har et kjøpesenter. På utsiden av hus- og bildører kryper gradestokken seg nærmere 40*C sånn utover dagen, så det å gå rundt ute er i grunn litt ubehagelig. Prøves må det likevel!

hooters

Vi er på jakt etter en Forever 21 butikk, for jeg har oppdaga at plagget jeg kjøpte på mandags kveld i NY fortsatt har alarmen på! Alarmen inneholder også blekk, så Britt tar ikke sjansen på å åpne den for meg. Den skal være på et bestemt kjøpesenter, men det virker ikke som om at det er så mange som vet om det. Vi får problemer med å finne det, og havner til slutt langt borti gokk, dog jeg vet hvor vi er i følge kartet. Etter litt spørring fra hyggelig Starbucks personell, får vi nøyaktige kartdireksjoner frem til dit vi skal – og vi finner frem! Vi holder på å le oss i hjel da vi straks oppdager at dette kjøpesenteret ligger nesten vegg i vegg til det forrige vi sto parkert ved, men hvordan skulle vi kunne vite det?! Butikken blir lokalisert, og vi ender opp med å shoppe som gale!!!!!!!
We <3 Forever 21!
Om kvelden stæsjer vi oss opp og tar turen ned til et kasino/bar/restaurant for å sjekke ut livet. Vi spiser middag i spiselounchen , og ”gambler” på enarmede banditter etterpå. Det er ingen av oss som tør å sette oss ved et kortbord, selv om jeg tror Britt hadde veldig lyst. Lysta gikk der i mot fra henne da vi fant ut at inngangen til ett spill (en korthånd) var på $20!!! Vi forlater utelivet selv om natten er ung – morgendagen er også viktig…

VI SKAL TIL Grand Canyon!!!! Vi spenner oss fast i en glovarm bil som har stått leeenge i solsteika, og setter snuta mot sør med meg som sjåfør. Vi vet enda lite om hvor lang turen virkelig skal bli, men har fått både veidireksjon med kart og anslag på ca 3 timers tur en vei. På veien passerer vi Hoovers dam, en demning som liksom skal være så flott. Jo da, utsikten var helt ok den… Etter 5 ½ time i bil inkludert lunchstopp, er vi framme. Kan ikke akkurat si at dette var helt det vi planla for dagen, sånn i utgangspunktet… Men, så syyyyykt som det var verd det! Jeg har aldri sett et mer fenomenalt hull i bakken før! Det er rett og slett helt ubegripelig å se på. Utsikten går ut mot Colorado river, ”fjordarmer” i canyon og steppelandskap så langt øyet kan se. Alt er kledd i rødtoner, og noen tar skrittet (bokstavlig talt) litt langt ut mot kanten… Jeg der i mot får totalt angst over at folk står 1-2 meter fra kanten og ser rett ned i juvet, og må bare se og komme meg langt nok inn mot midten for å få roa nervene! Vi er hjemme i halv 11 tiden om kvelden, og stuper rett i seng.

Los Angeles

Vi setter snuta mot LA dagen derpå, en 5-6 timer lang tur langs motorveien. Det er lite å se på, så dette blir mest en fartsetappe. Vi finner hostellet (USA Hostels Hwd) enkelt med vårt digitale leketøy. Om kvelden blir vi kjent med folk, og oppdager at det er flere som er nordmenn i USA. Det er også mange Australiere her. Vi hygger oss i hagen foran hostellet, før vi ender opp på den irske puben ”Dillons”.
Andre dag i LA har vi meldt oss på en gåtur til ”Hollywoodskiltet”. Kleine og kjipe som vi er, drasser vi oss selv frem til bussen og trasker taktfast oppover bakkene mot målet sammen med om lag 15 andre medhostellere. Vi tar tøffe bilder både av utsikten over byen, og også av oss selv med ”the sign” i bakgrunnen (se bilder). På vei ned igjen kommer vi i kontakt med ei australsk jente, som vi ender opp å spise lunch sammen med på ”stamstedet” Kitchen 24. Vi var der dagen før og spiste mat, og på menyene hadde de alt fra frokost, lunch og middagsretter – servert til alle døgnets tider! Etter mat har vi lyst til å utforske byen sett fra bilens side, og frøken Australia henger seg på. Vi durer rundt i nabolaget som inkluderer Hollywood boulevard med alle stjernene, og nedover mot vest og den berømmelige Rodeo dr. Vi har planer om kun å kjøre gjennom gata, men skjønner fort at hvis vi skal se oss om så er vi avhengige av å sette fra oss bilen – det er jo i tillegg verd å ta turen innom en superfancy sjappe ett sted. Ganske tidlig finner vi parkeringsplass som er GRATIS. Vi durer selvfølgelig inn og ned i en kjeller, hvor vi oppdager at dette ikke er et vanlig parkeringshus. Her skal bilen settes i fri, og servicepersonelle ordner resten. Jeg er så flau på våre vegne, hvor vi kommer i en nedstøva Ford focus og skikkelige turistklær (spesielt jeg – kort shorts og store, grå joggesko). Haha! Vi tar heisen opp og ut på gatenivå, og starter vindusshoppeturen vår gjennom hele Rodeo Dr. Ingen tør å gå inn i noen butikker i frykt for å bli tuppa på hue og ræva ut igjen. Jeg motstår til slutt ikke fristelsen og durer inn i Dior sjappa. Ved betalingsdisken står en blond, tynn dame, iført noe tilsvarende treningstøy og skal betale for noe. Hun sier ett eller annet på svensk som får meg til å undre… hvem i huleste er dette. Jeg går litt strategisk opp i etasjen over for å få bedre sikt, og finner straks ut at det er Anna Anka som står der! Hun snakket noe svensk med en av de ansatte. Jeg stilte meg opp til et snikbilde utenfor mens hun står i utgangsdøra for noen siste ord med den svenske Dior-mannen.

Etter snikbildet av Anna tar vi oss videre med bilen vår. Vi kjører gjennom Bel Air området, hvor husene er digre som søren, og hagene så oppstæsja som bare det. Vi kjører også forbi UCLA, og campusområdet er diiiiiigert! Til slutt havner vi der målet vårt er for kvelden – Getty senter. Dette er et nytt kompleks bestående av vannvittig flotte hager med utsikt over hele kystlinja, boliger og et senter bestående av flere museumsbygg. For å komme opp dit, må vi ta senterets private bane (t-bane på bakkenivå). Hele området er nytt fra bare noe få år tilbake, og alt fremstår superdelikat. Vi blir greit overraska over en vanvittig flott fotoutstilling, hvor flere av temaene er noe ubehagelige, men veldig gripende. I den moderne delen av maleriutstillingen er deg også flere bilder av både Monet og Picazzo, noe som alltid er like interessant…
Søndag er avtalt strand dag, og vi har gleda oss til dette lenge. Spesielt jeg har gått og tenkt på Santa Monica nesten siden jeg bestilte turen. Det ble ikke stranda jeg tenkte på, men Venice beach var intet dårligere! Vi pakket bilen tjåka (dvs, jeg kjørte 7 seteren til de norske gutta, fordi de ikke var helt klare for å kjøre selv enda etter kvelden i forveien) og dura ut på motorveien og ned til stranda. Bølgene var ganske kraftige, så jeg turte ikke å hive meg alt for langt uti dem. Jeg sto i stedet med vann til livet og ble tidvis kasta inn mot land av de kraftige bølgene! Kvelden ble ganske lang og hyggelig, og da vi våkna dagen etter viste det seg at begge turkammeratene helst kun ville tilbake til stranda… Jeg er dessuten ganske skuffa over hvor lite sola har tatt på på kroppen fra dagen før, og bestemmer meg for å bruke solfaktor 15 i stedet for 30. Dette valget kommer jeg til å angre på i flere dager fremover, men det vet jeg ikke enda. Vi slikker sola på håndklær i sanda langs våtstripa ut mot Pacific ocean, og rett og slett bare digger tilværelsen på livet sånn som det er akkurat nå. Etter en 4-5 timer med soling og bading samler vi sammen tingene våres og rusler nedover strandpromenaden og ser på livet. Vi vandrer forbi mangfoldige boder hvor de selger alt fra suvenirer til hjemmelagede produkter. Streetpreformere og ”pumperne” i egen innhegning er også verd å få med seg. I tillegg så er det tattoveringssjapper på hvert gatehjørne her som i resten av denne flotte, men litt rare byen. Når vi kommer hjem og jeg skal til å hoppe i dusjen oppdager jeg at jeg kanskje skulle vært litt hardere på solkremflaska! Jeg er knall rød over store deler av ryggen, magen og bein – på begge sider! Og vi som skal kjøre langt i morgen?! Jeg vet at jeg bare kan starte og grue meg allerede!
Natt til tirsdag setter vi oss i bilen kl 0300, og setter nesa nordover. Vi har en laaang tur fremfor oss, med mange utfordringer. Begge to er våkne ut av LA, sånn at vi ikke skal kjøre oss bort allerede der. Ferden skal gå oppover langs kysten, helt frem til San Francisco! Jeg sover en times tid mens Britt kjører, og jeg våkner av ett eller annet og ser en noe stressa Britt ved siden av meg. Hun har mista Highway 1 som vi skal følge oppover, og hun vet ikke helt hvor vi skal. Vi stopper på en bensinstasjon og spør. Betjeningen kan ikke svare oss, men heldig vis er det noen lokale mennesker innom som kan forklare at vi må følge en annen Highway et lite stykke før vi kan komme innpå 1’ern igjen. Her har jentene virkelig gjort researchen sin for turen *kremt*! Kan si det enkelt at vi var ganske så heldige å ha lokale morgenfugler i nærheten, i og med at klokke ikke en gang har passert 5 enda!!

Jeg tar over og kjører en stund, mens Britt sover søtt i stolen ved siden av. På en strekke av veien må jeg ha et stopp, fordi jeg ikke føler at jeg har øynene på veien lenger, men jeg fortsetter etter litt kjapp jogging opp en bakke. Jeg finner tilbake til Hwy 1 og suser av gårde – litt for fort. Jeg runder en sving, og plutselig står onkel parkert i utkanten av veien. Doningen vår har rundet 80 miles pr. hour, og strekka tillater kun 65. Jeg forventer at det står noen rundt neste sving og vinker meg inn, sånn som på norske veier, men ingenting skjer. Jeg slår meg til ro med at ”da gikk det bra denne gangen også”. Før jeg aner det, ser jeg blålys i speilet! *kremt* Jaja, da er det bare å trykke inn bremsen og skli forsiktig inn til siden da… Britt bråvåkner og skjønner ingen ting. Politimannen vinker ned vinduet på høyre side av bilen, og jeg blir bedt om å trå ut og finne frem førerkort samt passet mitt. Førerkortet har jeg lett tilgjengelig, men passet ligger ett eller annet sted i ”håndbagasjen” i bagasjerommet. Mens jeg roter rundt etter detta fordømte dokumentet, blir Britt blant annet spurt om hvor fort jeg hadde kjørt. Hu var noe forvirra og svarte i ørska at hun ikke hadde peiling – noe hun heller ikke hadde i og med at hun sov frem til det tidspunktet jeg ble ”pulled over”… Politimannen er hyggelig og lite skremmende, og gjør i grunn bare jobben sin med å fylle ut papirene slik at kontoret kan gjøre resten. Han noterer ned hjemadressen min i Norge, og jeg får beskjed om at kvitteringen jeg fikk antagelig kun kom til å bli en suvenir. Vi får se hva som skjer, og krysse fingrene for at han har rett!

Resten av turen går ganske smertefritt og innen for rammene til lovens lange arm, bortsett fra en liten skogstur langs veien ved havet, med mulighet for en ”fine” på om lag 6000kr om vi ble tatt… - vi tok visst sjansen begge to… Turen langs sjøen er strålende vakker, med sterkt svingende veier ut mot sjøen, inn i vikene og tilbake ut igjen. Dette er virkelig verd turen, selv om det er mange timer i bil. Vi stoppet og spiste frokost i en liten landsby med navn Carmel og spiste lunch i småbyen Monterey. Vi kjører på gefylen og skiltlesing hele veien fra LA og frem til ca 15 miles før San Francisco!!! Vi har deadline til kl 18 med å få levert bilen, hvor vi står utenfor hostellet og lemper at tingene våre rundt halv 6. Da har vi sittet i bilen i så å si 15 timer!!!!! Til andre som tenker å ta denne turen, vil jeg virkelig anbefale dere å gjøre dette! Legg turen gjerne til 3 dager, hvor dere har overnatting langs strekka. Turen for oss ble ganske så drøy, og vi skulle ønske vi kunne ha stoppet flere steder bare for å se eller ta en dukkert.

San Francisco
Onsdag er den store trimdagen. Vi har kvitta oss med bilen, og er overlykkelige over det i og med at denne byen er så å si håpløs å kjøre rundt i. Vi leier oss heller hjul i form av sykler og tar turen langs sjøen, over Golden Gate Bridge og over til andre siden. Været er lett skyet med sol og god temperatur for shorts. Vi kan hele tiden se over til SF, og spesielt over brua var det mange fine vinkler! Vi lunch’er på andre siden av ”Bayen”, bedre kjent som Sausalito, og tar lokaltransport over fjorden. Vi passerer også den berømte fangeøya Alcatraz på vei over… Om kvelden blir det servert gratis mexicansk aften med lefser, bønner og salattilbehør. Vi blir også med på bar til bar runde rundt i byen, hvor vi blir kjent med flere beboere på hostellet vårt ”Green Tortoise”. Vi koser oss gløgg i hjel i hyggelig lag, og ender til slutt opp på en lokal bule med live musikk i nærheten av hostellet.

Torsdag våkner vi opp til 13*C og sur vind! Brrrr… Vi er en smule reduserte etter nattens rangel, og tusler pent ned til down town for litt shopping. Middag med tilbehør blir trøkka ned på Cheesecake factory, og vi føler at vi ruller ut der i fra begge to!! Vi finner ut av at vi må prøve ut ”Cable car”, og hiver oss på. Cable cars går på skinner som trikker, men i stede for strøm blir disse trukket av kabler fra under skinnegangen. Med SF’s rare formasjoner går det dermed fort (alt er relativt) oppover, og sjåførene hiver seg kjapt på bremsen når det går nedover! Det har de i grunn god grunn til å gjøre også, for bratt er det! Cable cars har også to sjåfører. Den fremre sjåføren bestemmer farta, og styrer hvor fort vidunderet skal gå, men den bakre sjåføren kontrollerer bakbremsen, fungere som billettkonduktør og kabelskifter når det trengs… Vi hang på i bakre del av vogna, og skravla greit bra med konduktøren, som for øvrig tok helt av på AM vis! Om kvelden inntok vi underkøya til Britt med snaks og film… puhh… første ”sitte stille og inne” – kveld siden vi dro hjemme fra 5. august.

Fredag tar vi først turen opp til ”Crazyhill”, dvs. Crookedest street. Svingene er så krappe og bakken så steil at ingen biler over 6 seter får lov til å kjøre ned! Syke greier!!! Videre durer vi ned til ”Mission district”, hvor jeg tror at det er noe vi skal se på, og det stemmer for så vidt det… Jeg tror at Britt gjerne vil se på en bygning eller liknende, mens hun i virkeligheten har lurt meg med på nok en shoppingrunde i ”vintage district”, noe jeg først skjønner etter en god stund med ”inn og ut” av ulike butikker… Verd det er det så absolutt, for vi finner begge hver vår høstkåpe som er pent brukt! Min i mintgrønn og Britt sin i lys rosa… Fredag er også dagen for nok en felles og GRATIS middag på hostellet, og jeg får livsretten min ’bakt potet’ <3!!!!! Vi tar også resten av kvelden i samme rom som middagen ble servert, hvor vi skravler, skåler og spiller både brettfotball og billiard. Sistemann av oss var i seng rundt 5 om morgenen…

Lørdag tar vi turen til Museum for moderne kunst. Vi kan jo ikke ”sova bort sumarnatta” eller var det dagen? Museet inneholder ikke alt for mye spennende, så vi er ikke inne der i evigheter sånn som i NY. Likevel er det en kunstner, Chuck Close, som vekker oppsikt. Han jobber med pixler på lerret, og former portretter med det. Flere av tingene han har gjort er veldig spennende og interessant. Turen videre går nok en gang til Cheesecake factory, denne gangen kun for kake! Forrige gang spiste jeg den tradisjonelle ostekaka med jordbær på toppen, mens denne gangen velger jeg ostekake med lime! Den tradisjonelle var vel og bra god, mens limekaka var bare superfantastisk!!!! Britt prøvde seg på sjokoladekaker begge ganger, dog med forskjellige ingredienser og style… Siste kveld på den uoffisielle delen av USA-turen blir tilbrakt på en bedre italiensk restaurant i lokalområdet for hostellet. Maten er suveren og stemningen god! I morgen venter det som senere skal bli hverdagen her i statene…